Det er viktig for de som har innvandrerbakgrunn i Norge å skaffe seg skriftlige bevis på hva de kan og har lært så langt for å kunne delta bedre i samfunnet eller få tilgang til de offentlige tilbudene, inkludert opptak til høyere utdanning i Norge.
Fra 2021 må en ha både muntlig og skriftlig test i norsk på høyere nivå, nemlig B2 eller C1, for å dekke norskkravet til Samordna Opptak. I juli 2021 fikk meg vite om at dokumentasjon på norskprøve på B1 nivå er “for lavt” for at søknaden min kunne bli saksbehandlet ved en offentlig høyskole.
Jeg tok min første norskprøve i juni 2007. Jeg valgte nivå B1 siden det var dette som var tilbudt gratis og det høyeste jeg visste om jeg kunne bestå den tida da jeg akkurat ble ferdig med de påkrevde timene i norsk språk og samfunnskunnskap for innvandrere ved en kommunal voksenopplæringssenter. Jeg har klart meg bra i Norge på omtrent 15 år, med bevis på norskferdigheter på minst B1 nivå, så det var ikke nødvendig for meg å ta andre norskprøver siden 2007. Derfor syntes jeg at den endringen i Samordna Opptak i 2021 ikke var bra for innbyggere med innvandrerbakgrunn som meg som ikke hadde tenkt det var nødvendig å oppgradere norskprøve bevis til B2 eller C1 nivå.
Det som hjalp meg å opprettholde en positiv holdning etter ”det nederlaget” jeg opplevde i år, er et uttrykk på engelsk: ”Comply before you complain”. På norsk betyr dette at man først må kunne overholde regler før man får seg rett til å klage. Det var da best at jeg først må innrette meg til dette nye systemet og skaffe meg nye bevis om mine ferdigheter på norsk, og så kan jeg begynne å se nærmere på de gjenstående strukturelle hindringene til de med innvandrerbakgrunn i Norge. Innvandrere er en del av humankapital som kan bidra til videreutvikling av samfunnet, så det er viktig de blir behandlet riktig av både menneskelige saksbehandlere og systemer og regler som styrer disse.
Etter at jeg ble nektet adgang til å ta et kurs i kommuneregnskap i juli 2021 på grunn av jeg ikke dekket norskkravet til Samorda Opptak, bestemte jeg å melde på ”Test i Norsk høyere nivå (Bergenstesten)” i oktober 2021. Jeg valgte å ta Bergenstesten fordi dette var mest populær blant mine venninner med filippinsk bakgrunn. Jeg visste ikke en gang om Norskprøven fra Kompetanse Norge (tidligere Vox) den tida. Jeg foretrekker Bergenstesten framfor Norskprøve fra Kompetanse Norge fordi oppbyggingen av Bergenstesten ligner mest på norskprøve B1 som er tilbudt gratis etter at man blir ferdig med norskkurset for voksne innvandrere i de offentlige (vanligvis kommunale) voksenopplæringssentre rundt hele landet. I alle fall, var dette slik i 2007 da jeg tok norskprøve på B1 nivå.
Den 24. november fikk jeg vite om at jeg fikk bestå Bergenstesten – både den muntlige- og skriftlige prøven. På samme tid, fikk jeg også lese på Folkeuniversitetet sin hjemmeside om et nytt tilbud i Oslo, dvs., at kandidater som mangler “bestått” for delprøve 5, skriftlig produksjon, nå kan ta opp igjen denne ene delprøven. Dette er en stor og viktig fremgang for Bergenstesten og de innbyggerne i Norge med innvandrerbakgrunn som trenger å dokumentere sine ferdigheter i Norsk på høyere nivå, på minst B2 nivå.
Andre viktige dokumenter
Godkjenning av utdanning fra utlandet er noen av de viktigste sakene som innvandrere må først ordne etter at de får innvilget oppholdstillatelse i et nytt land.
Takk til noen venninner som kom tidligere til Norge, fikk jeg vite tidlig om at det var nødvendig for meg å dokumentere og få godkjenning for min høyere utdanning fra University of the Philippines Diliman på Filippinene. Jeg fikk godkjent 210 studiepoeng fra NOKUT i 2007 som er likestilt med en akkreditert norsk bachelorgrad, pluss 30 ekstra studiepoeng. Dette dokumentet fra NOKUT har vært nyttig og har fungert som “et pass” hver gang jeg søkte på ny jobb eller opptak til noen kurs.
Min mastergrad på Filippinene kunne ikke være likestilt med en akkreditert norsk mastergrad, siden samlet antall år for å kunne fullføre en slik høyere utdanning på Filippinene den tida var mindre enn det som var vanlig i Norge. I stedet for å bli trist og ta dette som nederlag, omfavnet jeg dette som en ny utfordring. Tross alt, kom jeg til Norge og begynte å leve her da jeg var 38 år gammel, mens de vanlige innbyggere ble født her. Det var lett å forstå da at å leve her ville kreve at jeg må begynne som en førsteklassing. Og så ble det slik at jeg måtte begynne på nytt med nesten alt mulig her, særlig å matche mine talent, interesser, utdanning og arbeidserfaringer med arbeidsgivere. Det var ikke lett i begynnelsen, ettersom det lokale samfunnet ikke var vant til innvandrere som meg den tida. Etter hvert, da jeg fant en arbeidsplass som jeg trivdes i, følte jeg at Norge kunne endelig bruke mine potensialer som en nesten middelaldrende kvinne med kreativitet og mye håp i menneskeheten.
Man kan si jeg liker å utfordre meg selv, så jeg tok noen kurs ved Handelshøyskolen BI og ble ferdig med 68,50 studiepoeng der via deltidsstudier på nettet fra 2009-2010. Jeg vil alltid takke læreren min der som var så flink med forretningsjus og har gjort faget så interessant at jeg fikk en A som karakter på det kurset, samt en god forståelse av hvordan rettssystemet og lovverket fungerer her i Norge. Fra henne har jeg lært å kjenne ”ordlyden” i en lov.
Små skritt teller og fører til fremskritt, så vi innvandrere her i Norge må aldri føle at det er for sen å lære og begynne med noe i vårt nye land. Vi må aldri føle vi er ”for gammel” å lære noe nytt her i Norge. Vi må lære å feire de små suksessene vi klarer å få tak i mens vi lever et nytt liv her, fordi det er sunt for oss og kan gi livet en ny mening – og ny sving og klang.
Lykke til – til oss selv, og vårt nye land, vi innbyggere med innvandrerbakgrunn. Vi vil aldri være det samme som de som var født og oppvokst her, men dette gjør oss ikke mindreverdig når det gjelder å elske dette landet som har gitt oss “et annet liv” og “nye sjanser”. Det er ingen skam i å være annerledes, så lenge vi forstår som vi blir forstått, og at vi lever uten å tråkke på våre nabos føtter. Jeg håper at Norge kan utvikle seg til å kunne behandle oss bedre som en del av landets menneskelige ressurser — som kan hjelpe mye mer til å skape økonomisk vekst her og i omverdenen via dette landet.
